SORRY MOM..

  • 25.03.2017 kl. 14:34

For noen dager siden bestemte jeg meg for tatovere meg. Ikke at dette er noe nytt for min del, da jeg har gjort det en del ganger tidligere. Men denne gangen skulle jeg tatovere noe som jeg virkelig bryr meg om. Et hjerte. Ikke et vanlig hjerte, men mitt hjerte. Et hjerte som er delt i to ved hjelp av en strek.

Dette hrtes kanskje utrolig rart ut, men denne streken for meg er et symbol for da det svartnet. Alle de gangene jeg s svart fr hjertet mitt valgte ikke sl lengre. Det hrtes veldig dystert og trist ut, men for meg ble dette en slags pminnelse. Mange tenker nok hvorfor jeg vil bli pminnet p akkurat dette. Jeg tenker p hvor heldig jeg er som fikk se lyset etter det ble svart. Det er det ikke mange som fr.

Denne kjre tatoveringen er ikke bare dyster og svart, den viser ogs nytt liv. Jeg nsket at det skulle komme blomster ut av hjertet. De frste blomstene man ser etter vinteren. Grunnen til at jeg valgte det er fordi det symboliserer et nytt liv. 

Da jeg kom hjem og s meg selv i speilet etter ha tatovert denne, begynte jeg faktisk  grte. Jeg begynte ikke grte fordi jeg var lei meg, men fordi jeg var glad. Jeg flte meg sterk. Glad fordi resultatet ble akkurat som jeg hadde nsket. Sterk fordi jeg fortsatt er her idag. Jeg er her idag fordi jeg skal bli noe. Jeg har mine drmmer for framtiden. Hvem vet hva som kommer til skje? Jeg vet at jeg kan komme meg igjennom hva som helst.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

 

Stine Sophie♥

ET UOPPNELIG KROPPSIDEAL

  • 23.03.2017 kl. 21:15

Har du noengang kjent p det miste kontrollen. Miste kontrollen over din egen kropp. Du fler deg ikke bra nok og du velger gjre noe du vil angre p senere. Er dette et rop om hjelp?

Som liten var jeg en av de minste i klassen. Jeg var lav og hadde det man kan kalle en tynn, liten kropp. Jeg ble eldre og begynte f former, men ikke pupper. Det er ingenting i veien med ha former, men nr du er en av de som fr det frst er det ikke s gy. Men samtidig, s er ikke de som fr det sist fornyd med det heller. Da jeg startet p ungdomsskolen, startet vi med svmmegym for frste gang. Jeg husker godt alle jentene i klassen min hadde fine rosa BH-er og store pupper. S stod jeg der da, nesten like flat som en pannekake. Hvor var mine store pupper?

Mot slutten av ungdomsskolen begynte det idealet om at jo tynnere du er, jo flottere er du. Jeg som da da var 150 cm hy over bakken, og hadde former kunne jo ikke n opp til dette idealet. Hvordan skulle jeg ogs f disse flotte lange beina? Denne flotte lange kroppen? Jeg forstod raskt at g p Nesbru Kebab etter skoletid ikke var det smarteste valget, s jeg la denne vanen vekk. Jeg begynte tenke at hvis jeg spiser noe jeg har lyst p, kan jeg like greit bare kaste det opp igjen nr jeg allerede har smakt smaken uansett. Dette begynte bli en vane helt til min kjre mamma la merke til det. Jeg sluttet, men det kom tilbake noen r senere.

Gjennom videregende gikk det relativt fint. Jeg hadde noen perioder her og der hvor jeg grt om jeg ikke fikk kastet opp igjen. Det er som en slags panikk flelse. Man kjenner pulsen komme og du fr skyldflelse. Hvorfor skal jeg f drlig samvittighet av spise noe? Jeg m jo f i meg nring. Disse tankene streifet ogs hodet mitt, men samvittigheten tok alltid overhnd. Nr man ikke har det s lett kommer ofte slike tanker tilbake. Du begynner se feil ved deg selv. Du begynner tenke forbedringer, ml med livet og du ser for deg et kroppsideal. Et kroppsideal som ikke en gang er mulig for din kropp, da du er 40 cm lavere og har en helt annen kroppsbygning.

Da videregende var over flyttet jeg hjemmefra. Da var det enda "lettere" for meg kaste opp. Jeg mtte ikke skjule det lengre, siden jeg var alene s og si hele tiden. Jeg begynte kombinere mye trening med dette, men jeg s ingen forskjell. Jeg ble desperat og bestemte meg for leve p kylling buljong. Jeg forstod raskt at av  leve p buljong, verken gav noen virkning p kroppen eller psyken, og jeg la det dermed fra meg.

Du som leser tenker nok hvorfor akkurat jeg var s misfornyd. Jeg veide verken spesielt mye eller var spesielt stor. Derimot begynte jeg f kommentarer p utseende mitt. Kommentarer som gikk veldig inn p meg. Disse kommentarene var ikke ndvendigvis direkte "Du er feit" eller "Kanskje du skal begynne trene litt n?". Det var kommentarer som "Se p det bildet her! Tenk s mye tynnere du var i fjor", "Tror ikke den strrelsen der passer deg lengre". Kommentarer fra mennesker du bryr deg om. Dessverre. Etter en liten stund begynte disse kommentarene og sette seg. Jeg husker den dagen jeg stod foran speilet og s alle disse feilene som jeg hadde ftt slengt i ansiktet. Jeg begynte grte av mitt eget speilbilde og kastet opp. 

Plutselig var det blitt sommer, og jeg flyttet som tidligere nevnt til Frogner med noen venninner. I lpet av dette ret ble det mye alkohol og lite fokus p kosthold. Det var da jeg frst stod foran speilet at jeg inns at dette ikke fungerte veldig bra for meg. Verken p psyken eller p formen. Jeg begynte trene hyppig, og endelig s jeg resultater. Kanskje det ikke var ndvendig kaste opp like vel? 

Perioden fr og etter jul var ikke den beste for meg. Jeg var mye stresset pga. den tredje operasjonen og hadde nettopp gtt igjennom et brudd, s da gikk det rett ned igjen. Jeg lste meg inne p rommet mitt og pratet ikke med noen. Alt jeg spiste gikk rett opp igjen og jeg raste ned i vekt. P en mte var jeg lykkelig, men etter en lang mrk periode inns jeg at tallet p vekten min ser fint ut, men kroppen ser ikke like fin ut som jeg forestilte meg. Jeg fikk mye sttte fra min kjre roomie, og hun tvang meg til ta meg sammen.

Jeg endret s kostholdet og livsstilen min. Igjen. Jeg begynte trene hver eneste dag. Kombinerte mellom styrketrening og lange turer ute. Det tok en mneds tid, s var jeg mer fornyd med meg selv enn jeg hadde vrt p lenge. Jeg tror at grunnen til at jeg var fornyd var fordi jeg fikk en mestringsflelse. En flelse av at det skal ikke s mye til for bli fornyd. For min del krevde det noen timer p treningssenter og postive tanker. Plutselig var jeg lykkelig igjen. Per dags dato gr det mye bedre, men man har alltid sine dager hvor det ikke gr s bra. Jeg holder meg aktiv hver dag og prver si 5 fine ting til meg selv hver dag fr jeg legger meg. Etterhvert vkner man med et smil om munnen. Kanskje ikke hver dag, men oftere enn fr.

Det mange tror er at spiseforstyrrelser er noe man ser. De tror at om man har spiseforstyrrelser er man sykelig tynn og spiser kun et salatblad om dagen. Men der tar man ekstremt feil. En spiseforstyrrelse m ikke vre synlig, og det kan ramme hvem som helst. Kanskje venninnen din sliter med dette, kanskje barnet ditt. Det vet du ikke fr du spr hun eller han om hvordan de virkelig har det. 

Jeg deler dette fordi det er min erfaring. Mine tanker, og mine usikkerheter. Og dette er min blogg. Dette innlegget hrer hjemme her. Jeg vet at det er flere som kjenner p kroppspresset, slik som jeg gjorde. For noen gr det ogs like langt, eller til og med lenger. Men det er en vei tilbake, og det er mulig bli glad i seg selv. Det gjelder rose hverandre og sttte de man bryr seg om. Kommentarer om andres utseende hrer ikke hjemme noe sted. Jeg hper bare at du som leser dette n vet hvor bra du er, og hvor fin du er. Akkurat fordi du er du. 

 

Stine Sophie♥

ENDA EN SKUFFELSE

  • 12.03.2017 kl. 21:39

20.12.2016, dette var min operasjonsdato. Hva skjedde egentlig denne dagen? Hvorfor ble jeg ikke operert som planlagt?

20 desember kom jeg inn p sykehuset, det var avtalt at jeg senest skulle vre der klokken 08.00. Jeg og familien min liker vre i tide, s vi var der litt tidligere enn planlagt, slik at det ikke skulle bli noen problemer. Jeg fikk den standarde sykehus genseren og et par med underty. Jeg ble sendt p toalettet for kle om meg og kom rolig tilbake. Jeg fikk beskjed om at det straks var min tur og at jeg skulle f smertestillende og venneflon i armen.

1..2..3 n kommer det et stikk sier sykepleieren. Av en eller annen merkelig grunn reagerer jeg p lik mte som jeg alltid gjr. Jeg kniper ynene igjen og strammer musklene. Etter ha stukket feil et par ganger husker jeg p at de aldri finner blodren min p denne armen. Jeg sier p tull at jeg ikke har blod i denne armen, s hun tar den andre. 

Etter ligget p gangen en liten stund er jeg vei til bli trillet inn. Samtidig som de triller meg forteller den ene legen meg at det har vrt et akutt tilfelle p akutten og denne pasienten har tatt "mitt" narkoseteam. De forteller meg at de skal utfre prosedyren med lokal bedvelse. Lokal bedvelse? Jeg reagerer s sterkt at jeg hopper av sengen. Hvordan kan de i det hele tatt gi meg dette forslaget? Etter ha operert meg feil 2 ganger. Etter jeg l p operasjonsbordet og skrek av smerte. Jeg kjente jeg ble mer eller mindre rasende. Legene s oppgitt p meg, som om jeg var feig og utakknemmelig som ikke takket ja. Dette provosert meg nesten enda mer.

Meg, mamma og pappa gikk inn p mterommet. Her hadde vi en samtale med legen som skulle operere meg pluss en sykepleier. Han forklarer at om jeg vil opereres idag, m de gjre dette n. Med lokal bedvelse. Jeg hadde ikke forberedt meg p en lokal bedvelse, jeg hadde forberedt med p narkose, som avtalt. Etter en liten stund ventet jeg p at de skulle beklage for enda en feil, men den kom aldri. Det var da jeg kjente at n var det nok. Jeg flte meg lurt. De visste hele tiden at dette narkoseteamet som var mitt var "tatt", men ungikk fortelle meg det. Jeg fikk tusen sinte tanker i hodet mitt, men ungikk si noe, jeg klarte ikke mer. Jeg skrek ett eller annet til legen og gikk bestemt grtende ut av rommet. Jeg trengte litt luft og gikk ut for f ut litt aggresjon. 

Etter en halvtime gikk jeg opp igjen til familien min. Jeg var skuffet og skjnte at dette betydde at jeg mtte vente enda lengre. Vi gikk inn til mterommet igjen og jeg fikk vite at jeg skulle opereres p nyret en gang. 

Etter noen dager ble jeg ringt av sykehuset, ny operasjonsdato var 05.01.2017. 

 Stine Sophie♥

MIN BARNDOM

  • 06.03.2017 kl. 18:36

Som liten var jeg veldig sosial. Jeg pratet med hver eneste person som gikk forbi meg p gaten og hver enkelt person jeg s p matbutikken. Vennene mine hadde nok beskrevet meg som en kaklehne. 

I mine frste 18 r bodde jeg et sted som heter Nesbru. Min far er hndverker, s han bygde huset vi bodde i (stolt datter). Jeg er enebarn, s min barndom bestod mye av vre alene. Heldigvis er jeg sosial, s jeg fikk fort venner rundt meg. Foreldrene mine er ogs veldig sosiale, noe som resulterte i at vi var mye med andre familier.

En av pappa sine barndosmskompiser har en datter som er jevnaldrende med meg. Julie heter hun. Julie og jeg har kjent hverandre i snart 22 r liker jeg si. Uten Julie tror jeg at jeg hadde vrt en helt annen person. Hun var mitt forbilde som liten. Spiste ikke hun maten sin, gjorde ikke jeg det heller. Hadde hun flyskrekk, nei da hadde jeg det ogs. Julie la fra seg flyskrekken etter hvert, men jeg holder meg enda fast i flyet nr det tar av, slik som jeg gjorde for 12 r siden. Det er mye si om denne jenta her, men en ting er sikkert. Hun er en av de mest fantastiske menneskene jeg vet om. Du och jag <3 



Da jeg var seks r hadde jeg, som de fleste andre, min aller frste skoledag. Fort inns jeg at prve leke st fungerte p de eldre og de gikk rundt og lftet p meg hele dagen. Ikke vet jeg hvorfor, men det er alltid stas nr noen i syvende kasse gir en oppmerksomhet. Kanskje ikke n i en alder av 21, men da man var seks r og uskyldig var det stas. 

Plutselig var jeg ni r. Jeg husker denne dagen spesielt godt. Jeg og en venninne lekte utenfor hos meg, plutselig kommer mamma ut og ber meg komme inn. Jeg ville selvsagt ikke bli avbrutt i leken min, men mamma sa det var viktig og jeg gikk inn. S satt vi der, jeg og mamma. Det hun skulle fortelle meg kom uventet. Men mamma og pappa hadde bestemt de skulle g ifra hverandre. Min familie? Splittet? Hva skulle skje med meg da? Jeg tror jeg tok det relativt greit. Men nr man bare er ni r forstr man ikke hele realiteten. Det var da pappa skulle flytte ut at det virkelig gikk inn p meg. Det frste ret bodde jeg annenhver uke hos mamma og pappa. Jeg ble fort vandt med dette. Etter et rs tid fikk mamma en ny kjreste, og jeg lrte meg  akseptere at det ikke bare var mamma og meg lengre. Mine tanker rundt skilsmissen til mamma og pappa er ikke s mange. Dette har vel mye med at de er spass gode venner og de har aldri blandet meg inn i noenting som har med deres problemer  gjre, og det var veldig udramatisk for meg. Det er jo selvsagt trist at foreldrene mine ikke er sammen, men s lenge de er lykkelige er jeg lykkelig.

Da ungdomsrene kom, begynte jeg p Landya ungdomsskole. Dette var tre gyale r. Ilpet av disse tre rene ble jeg bde konfirmert og fikk venner for livet. Etter tre r p ungdommsskolen ventet nye muligjeter, nemlig videregende. Jeg bestemte meg raskt for at jeg ville g p en annen skole enn alle jeg har gtt med de siste rene, s det ble da Akademiet i Oslo. Jeg hadde hye forventninger til denne skolen, men desverre ble det ikke like bra som jeg forventet. Ilpet av det siste ret p videregende inns jeg at dette ikke er en skole jeg vil fortsette p, s jeg valgte slutte. Jeg tror dette var bde et bra valg og et drlig valg. Et bra valg fordi jeg ikke trivdes p skolen, men et drlig fordi jeg sitter igjen med mange fag ta opp.

Alt i alt kunne jeg ikke hatt en bedre barndom eller bedre familie og venner rundt meg. Jeg er s utrolig takknemlig for dem alle sammen!

 

Stine Sophie♥

HVA MED EN BEKLAGELSE?

  • 05.03.2017 kl. 10:00

Nr en gr igjennom en operasjon mer enn to ganger p grunn av mislykkede resultater er det ikke rart bli litt fortvilet og redd. Man sker etter omtanke. Eller i det minste at noen beklager for det som har skjedd. Det skal ikke vre ndvendig, her i verdens rikeste land, mtte g gjennom en slik operasjon s mange ganger, og kanskje til og med en gang til.

Jeg kommer nok aldri til glemme den dagen jeg satt p kontoret til legen og skulle planlegge operasjon nummer tre. Han sitter der, tom i blikket, som om dette ikke er noen big deal. Som om dette er standard prosedyre og skjer hele tiden. Vi satt fem stykker rundt dette bordet. Tre leger, pluss meg og pappaen min. De forklarer om prosedyren de skal utfre, hvem som skal operere og hvordan de skal gjre dette. Planen er lagt, og dette skal aldri mtte skje igjen.

Etter mtet sitter jeg igjen som et stort sprsmlstegn. Skal de ikke beklage? Jeg sitter rundt bordet med en Pacemaker som buler ut, men det virker ikke som at de kunne brydd seg mindre. Jeg venter p at de skal beklage for at de har gjort det feil to ganger, og for at jeg m g igjennom nok en operasjon for f Pacemakeren p plass. Men de sier ingenting. Jeg venter litt til, men de sier fremdeles ingenting. I det jeg forstr at jeg mest sannsynlig aldri kommer til f en beklagelse blir jeg rasende, s jeg ender opp med storme grtende ut av rommet. 

Jeg legger ikke ut dette fr f empati. Jeg legger dette ut fordi det skulle ikke vrt mulig f et slikt resultat som jeg har ftt, n tre ganger. Jeg trodde jeg var i trygge hender p et av de beste sykehusene i Norge, men s feil kan man dessverre ta. Det kan da virkelig ikke vre for mye be om en liten unnskyldning for noe s fysisk og psykisk deleggende fra de som sitter med ansvaret for dette? Det skal ikke vre mulig.     

Dette er bilder av arret og Pacemakeren etter operasjon nummer to:

 

 

Stine Sophie ♥

HVEM ER JEG?

  • 04.03.2017 kl. 16:06

Frst og fremst, TUSEN millioner takk for s mange fine tilbakemeldinger p mine to frste innlegg. Jeg setter utrolig stor pris p det. Det var mye frem og tilbake om jeg skulle starte en blogg, men n er jeg glad for jeg gjorde det. 

S hvem er jeg egentlig? Jeg er en jente p 21 r (snart 22), som nsker dele mine opplevelser og utfordringer i livet. Jeg vokste opp i Asker, som er 20 minutter utenfor Oslo. En hverdag hos meg gr ut p trene, jobbe og vre sosial. Jeg er en person som m planlegge alt til punkt og prikke. 

Som 19 ring flyttet jeg hjemmefra. Jeg bestemte meg for bli selvstendig, og da er selvsagt frste steget flytte fra mor og far. Jeg leide en liten hybel p 30kvm. i Asker der jeg bodde for meg selv. Jeg ble litt ensom etterhvert, s endte opp med  kjpte meg en kattepus. Jeg er egentlig ikke et kattemenneske, men Bell var en liten hjerteknuser s jeg klarte ikke la vre. 

Etter noen mneder kjpte jeg meg en liten valp ogs. Simba, en pomeranian hannhund p to r. Det er mye man kan si om denne lille rakkeren, men normal er han ikke. Han er en sta liten sak som elsker mammaen sin like mye som mammaen hans elsker ham. Jeg hadde aldri trodd man kunne sammenligne seg med en hund, men den hunden er ganske s lik meg, haha. 

Da et dyr ble til to hadde de godt selskap i hverandre nr jeg ikke var hjemme. De ble verdens beste venner og lekekamerater. Sommeren kom, og jeg bestemte meg for flytte til Oslo. Men hva skulle jeg gjre midt i byen med en katt som elsket leke ute i skogen? Jeg bestemte meg for, med et tungt hjerte,  gi bort Bell til en familie som kunne gi henne akkurat det hun fortjener. Simba ble med til Oslo og jeg flyttet inn i en leilighet p Frogner med to venninner. Det var utrolig hyggelig bo med noen andre, spesielt siden jeg hadde bodd alene i et r allerede. Vi fant p mye sprell og lrte kjenne hverandre p flere mter enn tidligere. Dette er to venninner jeg er utrolig glad i, og som jeg vet kommer til f til det beste her i livet. Vi bodde i denne leiligheten i nesten et r, fr det var p tide med nye eventyr. Jeg ville flytte bort fra Norge. Jeg trengte gjre noe annerledes, oppleve noe nytt.

Per dags dato er jeg bosatt i Stockholm. Hvorfor jeg flyttet hit er en lang historie. Kort fortalt var jeg og en av mine nrmeste venninner lei av Oslo. Vi dro p to helgeturer hit og ble forelsket i byen. Etter noen mneder hadde vi plutselig flyttet hit. Vi fant et lite koselig hus litt utenfor byen med hage og alt. Med andre ord, perfekt for hunden min. Hva gjr vi i Stockholm? Vi er to nordmenn som har forvirret oss til Sverige og har begynt jobbe. Pleier det ikke vre motsatt? Det sprsmlet fr vi hver dag her. I tillegg til jobb tar vi opp fag fra videregende og lrer kjenne byen. Alt i alt er Stockholm en fantastisk by. N har vi bodd i Stockholm i snart tte mneder, og om tre mneder skal vi faktisk flytte hjem igjen til Norge, der et nytt kapittel venter p oss.

dra er nok det beste jeg noengang har gjort for meg selv. Jeg har vokst p s utrolig mange mter, og ikke minst utviklet en vennekrets av flotte mennesker her borte. Noen ganger er det godt komme seg vekk for f litt perspektiv p ting. Stockholm vil definitivt alltid befinne seg i mitt hjerte .

Stine Sophie ♥ 

DET IKKE BLI TRODD

  • 03.03.2017 kl. 18:00

Det er vanskelig finne de riktige ordene. Man vil ikke bli tatt userist og man vil heller ikke virke overdramatisk. Men det er frst nr man ikke blir trodd at fortvilelsen og desperasjonen setter rot.

Jeg var 18 r og uviten. Lite visste jeg hva som feilet meg. Det eneste jeg visste var at noe var galt. Hvorfor ble ikke jeg tatt serist? Hva var det med meg som gjorde at jeg gang p gang ble sendt hjem? Jeg glemmer aldri blikkene til alle legene og sykepleierne som s ned p meg. Det fltes som om de trodde jeg dro p akuttmottaket for "gy". For f oppmerksomhet av de rundt meg. At med engang jeg var ferdig der skulle jeg hjem ringe til alle jeg kjente og fortelle dem om det.

Dagen jeg dro inn p Brum sykehus for  sjekke hjertemleren min glemmer jeg aldri. Dagen hele livet mitt ble snudd p hodet. Etter noe ventetid var det min tur. Jeg satt p stolen ved vinduet og kikket ut imens legen tok de vanlige testene. Utenfor dette vinduet er det et stort klokketrn. Av en eller annen merkelig grunn fikk jeg alltid drlige nyheter nr jeg s p det. Kanskje jeg er innbilsk? Ikke vet jeg. Kanskje det er tilfeldig, det vet jeg heller ikke. Men drlige nyheter, det fr jeg hver gang jeg ser p det. Plutselig ser jeg legen begynner trykke p mange taster og skrive fort. Jeg begynner bli litt nervs og spr om noe er galt. Han ber meg sette seg ved siden av han imens han viser meg et papir med hjerterytmen min p. Midt p arket ser jeg en lang rett strek, jeg forstr raskt at nyheten jeg skal f ikke er s positiv. Han begynner fortelle om at 3 sekunder er livsfarlig. Men her sitter jeg med et papir foran meg med en strek som varer mer en tredobbelt s mange sekunder som han sier at er farlig. Av en eller annen merkelig grunn ble jeg glad. Jeg ble ikke glad fordi jeg fikk en kjip nyhet, jeg ble glad fordi plutselig var lille meg viktig likevel. Jeg ble fortalt at jeg skulle f en Pacemaker.

Til de av dere som ikke vet hva en Pacemaker er, s er det en liten sak som hjelper hjertet mitt sl hvis det slr for sakte eller stopper. Den overvker hjertet hele tiden, og sender sm strmstt for f det i gang nr det er ndvendig.

f vite at man skal f en Pacemaker i s ung alder er ganske sjokkerende. Man begynner tenke ulemper med engang. Er det noe jeg ikke kan gjre? Hva vil folk tenke? Hvordan kommer det til fltes? Jeg hadde tusen tanker i hodet, og satte i gang med gjre research for finne ut mer. Denne dingsen redder livet mitt. En slags firkantet liten boks kan redde liv, hvor kult er ikke det? Jeg begynte tenke positivt, at dette er bra for meg, for denne dingsen skal hjelpe meg.

Fr min frste operasjon fortalte legene meg hvor mange de opererte i ret og at 99.9 prosent av operasjonene ble vellykket. Jeg begynte selvflgelig tenke p de 0.1 prosentene som ikke var det, men prvde fokusere p noe annet slik at jeg ikke skulle begynne stresse. "Har du klaustrofobi?" Nei, svarte jeg. "Har du spist eller drukket idag?" Nei, svarte jeg. "Gruer du deg?" Ja, svarte jeg. Legen smilte og fortalte meg at dette skulle g helt fint.

Som resultat av den mislykkede frste operasjonen utviklet jeg klaustrofobi og angst. Jeg var livredd for operasjon nummer to, for lokal bedvelse og smerter, men jeg bestemte meg for gjennomfre. Etter to smertefulle operasjoner overtalte jeg legene om at den tredje skulle utfres med narkose. Etter mye diskusjon fram og tilbake ble vi enige om dette. Det siste jeg husker fr jeg sovnet var en av anestesisykepleierne si "God natt", med en liten latter.

Jeg vknet noen timer senere med familien ved min side. Gjensynsglede p hyt niv. Det jeg vet idag er at jeg har verdens beste venner og en fantastisk familie som tror p meg. Uten dem vet jeg ikke hvor jeg hadde vrt i dag.

 

Stine Sophie ♥ 

ALLE GODE TING ER TRE

  • 02.03.2017 kl. 21:26

Hvor skal jeg starte? Frste innlegget p en blogg blir enten en fiasko eller mer eller mindre populrt. Jeg er en jente med mye p hjerte og har mange opplevelser jeg nsker dele. Hvorfor velger jeg skrive n? Det har vel mye med at kroppen tilslutt sier stopp. Man klarer ikke holde tankene inni seg lengre, man vil bli hrt og man vil fortelle.

Fra jeg var liten har jeg alltid hatt lett for svime av. Jeg kunne svime av nr jeg reiste meg, nr jeg lekte, nr jeg satt stille. Hele tiden har familien og jeg trodd dette har vrt flere blodtrykksfall, med tanke p at fler i familien min ogs har lett for besvime. Nr jeg ble eldre begynte jeg ta dette mer serist og begynte oppske leger og akuttmottaket p Brum sykehus. Blodprver ble tatt, ingen feil. EKG ble tatt, ingen registrert feil. Jeg ble ikke tatt serist og ble sendt hjem igjen.

31.03.2015. Pske. Jeg skulle p hyttetur til Hemsedal. Jeg satt i bilen med musikk p full guffe. Jeg skulle nemlig opp p hytten til en av mine beste venninner. Vi skulle st p ski, dra p afterski og virkelig kose oss i pskevret. Ikke visste jeg at det var starten p et mareritt. Etter to dager i bakken merket jeg at bena mine hadde begynt hovne opp. Venninnen min ble urolig og overtalte meg til dra p akuttmottaket i Hemsedal. Jeg ble lagt inn p sykehuset med en mistenkt blodpropp. Det ble tatt mange blodprver og blodprvene viste at verdiene ikke var helt som de skulle. Jeg fikk en blodfortynnende spryte i magen og hevelsen gikk ned.

10.04.2015. Denne dagen inns jeg at det var noe galt med meg. Ilpet av fire timer gikk jeg i bakken fem ganger uten forvarsel. Jeg ble urolig og dro p sykehuset. De tok EKG, men fant ingenting. De tok meg mer serist denne gangen og jeg fikk operert inn en reveal medtronic loop recorder. Denne skulle mle hjerterytmen min i tilfelle jeg skulle besvime. Jeg mistet lappen, da de ikke visste hva som var galt.

29.08.2015. Frste registrerte besvimelse. Noen dager etter dro jeg inn p sykehuset for sjekke om alt var fint, Jeg fikk da sjokkbeskjeden om at mine besvimelser ikke var besvimelser, men hjertestans. P papiret str det hjertestans p 12 sekunder med to rop om hjelp slag. Dagen etter fikk jeg operert inn en Pacemaker. En operasjon hvor man skal fle man er i trygge hender. Jeg ble lagt p operasjonsbenken og fikk beskjed om at denne type prosedyre utfres med lokal bedvelse. Jeg nikket og tenkte ikke mer over dette. Det var nr jeg begynte kjenne smerte, jeg forstod at lokal bedvelse ikke var noe for meg. Jeg fikk mer og mer bedvelse, men det hjalp ikke. Det endte med at jeg l grt og skrek av smerte. Nr operasjonen var ferdig satt familien min i venterommet ventet p meg. Jeg var mildt sagt utslitt. Jeg dro hjem samme dag og l rett ut i to uker fr jeg skulle tilbake p kontroll. P kontrollen ser de at den ene ledningen har lsnet fra hjerte mitt. Jeg m da opereres p nytt dagen etter. Ukene gr og smertene forsvinner ikke. I mange mneder klagde jeg om at pacemakeren sitter for stramt og at jeg ikke kan sove. Arret blir strre og strre og tilslutt ble det 2 cm bredt. Pacemakeren begynte s presse p arret som om den ville stte ut. Etter utallige besk p sykehuset med at jeg har smerter, bestemte de seg for operere meg en tredje gang.

05.01.2017. Operasjonsdato. Jeg ankommer Brum sykehus 08.00. Ikke vet jeg om dette skal g bra eller drlig. Jeg blir tatt imot av hyggelige sykepleiere som forteller meg at dette skal g helt fint og at snart vil smertene forsvinne. Jeg blir lagt i narkose. Etter to timer vkner jeg med mor og far ved min side, de forteller meg at operasjonen er vellykket og at pacemakeren ligger som den skal. Tankene i hodet mitt er mange, skal jeg vre takknemmelig, glad eller sint? De har jo trossalt gjort det tre ganger. Men alle gode ting er tre, det har jeg hrt. Etter en natt p sykehuset blir jeg sendt hjem med streng beskjed om at jeg skal ta det helt rolig i to uker. Ukene gr og smertene forsvinner ikke.

02.03.2017. Det er snart 2 mneder siden operasjonen, men her sitter jeg med sterkere smerter enn hva jeg hadde fr sist operasjon. Jeg har vrt inn og ut av sykehus siden operasjon og ftt vite at det er mulig det blir en fjerde operasjon. Jeg er ikke oppvokst med at alle gode ting er fire..

Edit: Siden sist jeg oppdaterte dette innlegget har det skjedd mye. Mer enn forventet. Vi alle trodde at det skulle "kun" bli fire operasjoner p denne reisen, men slik ble det ikke. Da jeg skrev dette innlegget skulle jeg opereres en fjerde gang. Det ble lagt inn en infisert pacemaker under den forrige operasjonen, noe som forklarer smertene jeg hadde. P grunn av dette ble det fastsltt at jeg skulle gjennom enda en operasjon. Jeg ble henvist til Ullevl og fikk tatt ut Pacemaker-anlegget. Noen dager senere fikk jeg en ny Pacemaker p hyre side istedenfor venstre som jeg har hatt tre ganger tidligere. Etter disse operasjonene, som n er operasjon fire og fem, trodde jeg at alt skulle lse seg, men der tok jeg feil enda engang. Pacemakeren ble lagt for langt ut, s dette betyr enda en ny operasjon. Jeg har n vrt p Ullevl og ftt vite at ny operasjon skal se i lpet av de neste ukene. En ting er sikkert, og det er at alle gode ting ikke er tre. 

Stine Sophie ♥ 

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no