GJESTEINNLEGG

  • 28.04.2017 kl. 18:34

Gjesteinnlegg

Jeg har kjent Stine i 8 r.

I 8 r har vi vrt bestevenner. I 8 r har vi ledd sammen, delt trer, skapt minner og nrmest bodd sammen. I 8 r har vi delt vre dypeste hemmeligheter. I 8 r har vi vrt uadskillelige. P disse 8 rene har vi aldri kranglet, aldri. Stine har alltid stilt opp. Hun tok meg inn i varmen nr ting ikke var s greit. For meg er det vennskapet med Stine noe unikt.

S hvordan er det da se bestevenninnen sin grte, ligge med ledninger festet til hele kroppen og se henne vri seg av smerte?

...Helt JVELIG?!

Jeg husker frste gangen Stine ble lagt inn p sykehuset. Tok jeg det serist? Nei. Selvflgelig er det ikke noe galt med henne. Man sier jo alltid at: "Det skjer aldri noe galt med de nrmeste". Jeg forholdt meg til det, og tenkte ikke noe mer over det. Tiden gikk og hun ble lagt inn oftere og oftere. Jeg tok det enda ikke serist. 

Jeg husker hun ringte. Hun ringte meg grt. Hun hadde ftt beskjed om at det var noe galt med hjerterytmen hennes, og at grunnen til at hun svimte av var fordi hjertet hennes sluttet sl. "Nei. Det er ikke sant, selvflgelig er det ikke noe galt med henne". 30.08.2015 skulle hun operere. Det var da jeg trodde det gikk opp for meg. Det var ikke en normal dag. Jeg viste det var alvorlig, men hvor alvorlig er det? Hva er egentlig en Pacemaker? Er ikke det bare snn de eldre trenger? S feil kan man ta.

Tiden gikk og operasjonen var "vellykket". Stine klagde alltid p at hun hadde s vondt, men hva kan jeg gjre for gjre det bedre? Ingenting.. Jeg husker jeg alltid ba henne om ikke tenke s mye over det, og heller ikke ta s mye p omrdet. Jeg som er frisk og aldri har ligget p sykehuset med smerter, aner jo ikke hvor vondt det gjr. Jeg kan jo heller ikke relatere. 

27.04.2017. Det er frst n (til en viss grad) jeg skjnner hvor vondt, jvelig og alvorlig det faktisk er. Hun opererte onsdag (26.04.2017) og hun skal opereres p nytt idag (28.04.2017). Det er grusomt. Det er vondt. Det er vanskelig. Det er ikke noe hyggelig for noen. Jeg er midt i eksamensperioden og trenger rd og motivasjon, men jeg kan jo ikke ringe henne.. hun klarer jo ikke se p telefonen sin engang? Det er hun som alltid sier til meg at jeg m bite tennene sammen. Men nr ikke hun kan snakke i telefon eller sende melding.. hvem skal si det til meg da? Det er hplst.. Jeg hadde ikke sett for meg dette for noen r tilbake nr vi satt i leiligheten og drakk vin, pratet om gutter og tidligere fester. 

Dette ble fryktelig dypt. Jeg vet hun ikke er dden nr. Men for meg, som er vandt til vre nr henne til alle dgnets tider, s er det virkelig hplst vite at hun ligger p sykehuset og vrir seg i smerte. Jeg sier til henne hele tiden at "snart er dette over, snart blir alt bra". Men helt rlig, hva vet jeg? Nr dette er fjerde/femte operasjon hun skal gjennomfre s vet jeg ikke lenger.. Det eneste jeg vil er at min bestevenninne skal komme seg opp og ut fra sykehuset og hjem til meg. 

Jeg heier p deg! Det vet jeg du vet.

- God natt. // M

P BEDRINGENS VEI

  • 27.04.2017 kl. 21:59

God kveld mine flotte lesere. N tenkte jeg det var p tide med en liten oppdatering. Mye har skjedd de siste ukene, men viktigst av alt er at jeg snart er p bedringens vei.

For et par uker siden fikk jeg henvisning til Ullevl sykehus. Man tenker vel at dette egentlig burde skjedd etter frste operasjonen p Brum sykehus, men snn ble det ikke. Etter tre feilbehandlinger der, fikk jeg endelig henvisningen til Ullevl. Jeg var en blanding av redd og spent nr jeg skulle p det frste mtet. Ville de se feilen som allerede hadde blitt gjort? Ville de lse problemet? 

Legene gjorde en grundig underskelse av meg og sjekket alt fra innstillinger p Pacemakeren min til min smerteterskel. De underskte ogs om jeg virkelig trengte pacemaker og det gjr jeg dessverre. Etter hvert fant de ut at jeg har en infeksjon. Infeksjonen ligger p ledningene, p selve Pacemakeren og i hjertet. Jeg ble selvsagt urolig, spesielt fordi jeg ble fortalt p Brum at det er veldig alvorlig med infeksjon. Legen p Ullevl fortalte at infeksjonen kunne vre rsak til de sterke smertene jeg har hatt. Han forklarte meg hvordan prosedyren skulle foreg. Vi begynte planlegge ny operasjon som skulle skje en av de frste ukene etter pske. De skulle operere ut Pacemakeren og s skulle jeg ligge uten i noen dager under overvkning. Etter noen dager skulle jeg f satt inn en helt ny Pacemaker p hyre side. Dette betydde at jeg skulle f enda et stygt arr midt p brystet. Jeg fikk ogs beskjed om at jeg skulle begynne p en antibiotikakur som skulle ta knekken p infeksjonen fr operasjonen. Legen mtte ogs stille om Pacemakeren fordi Brum hadde stilt den inn som om jeg skulle vrt gammel. Jeg m si at jeg ikke akkurat ble mer imponert over deres arbeid. Vi flte endelig at vi var kommet til et sykehus hvor jeg ble tatt p alvor og hvor de har den fremste ekspertisen p Pacemakere i Norge, og til og med i Europa.

Etter mtet p Ullevl sykehus satt jeg igjen med veldig blandede flelser. Jeg var sint fordi jeg var lei av alle de kjipe beskjedene og alt de hadde gjort feil p Brum sykehus. Det er tross alt under 4 mneder siden jeg ble operert sist. Jeg skjnte ikke hvorfor de hadde valgt operere meg hele tre ganger p Brum, nr ekspertisen er p Ullevl. Jeg var ogs redd fordi ordet "infeksjon i hjertet" er skremmende og jeg flte meg hjelpesls. Samtidig var det godt f en forklaring p smertene jeg har og fle at de tok meg p alvor.

Etter litt over en uke begynte jeg kjenne ubehag p morgenen 2 pskedag. Jeanette  og jeg var p vei til jobb, nr jeg plutselig mistet flelsen i beina. Jeg kollapset p bakken og fikk kraftige kramper. Etter kort tid satt vi isteden p vei i bilen til Karolinska sykehus i Stockholm. Jeg ble innlagt og grundig sjekket. Jeg hadde sltt hodet nr jeg besvimt s bde hode, nakke og hjertet ble sjekket. Jeg ble innlagt og l der et par dager fr jeg fikk dra hjem igjen. 

To dager etter kom telefonen fra Ullevl sykehus. Jeg skulle opereres onsdag 26.04.2017 og fredag 28.04.2017. Her skulle jeg ligge i nesten 17 dager og behandles for infeksjonen. Tankene var mange, men jeg visste at n var prosessen igang. 

Idag er det torsdag og jeg har gjennomfrt den frste operasjonen og den er s langt vellykket. I gr var jeg drlig og hadde jeg s mye smerter at jeg ikke klarte vre p telefonen min. De som kjenner meg vet at om jeg ikke engang klarer se p telefonen min, da er jeg drlig hehe.. Jeg er heldigvis p bedringens vei idag, men imorgen er det klart for ny operasjon og jeg gruer meg. Men samtidig s gleder jeg meg til endelig kunne se fremover og bli ferdig med alt sammen.



 

Stine Sophie♥

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no